Én sann religion -og om privat kristendom!
Fra boka Gud? Kristen tro møter moderne skepsis av Tim. Keller.

Det finnes mange misoppfatninger om religion(er). En av de mest utbredte, er at de mange religionene stort sett går ut på det samme, men de har alle bare fått tak i deler av sannheten. Om da noen religion hevder å reprentere hele sannheten alene, så møtes den gjerne med enten forbud, fordømmelse eller krav om privatisering av religion. Som følge av dette siste, må moralske standpunkter, som benyttes i offentlig, politisk debatt, ofte begrunnes på en sekulær, ikke-religiøs måte.

En følge av dette, er at religionsbaserte standpunkter vurderes av noen som sekteriske og kontroversielle, mens sekulære argumenter blir forstått som universelle og tilgjengelige for alle. Motstemmer har pekt på at enhver moralsk resonnering er påvirket av filsofiske/ religiøse oppfatninger. Om en går inn på å følge tankegangen ovenfor, vil det medføre at de som tilhører organisert religion må legge fra seg det de kanskje opplever som det aller viktigste, før de trer inn i den offentlige samtalen.

Bilde 1. Religionene er ulike

Hold relgion i den private sfæren
La oss se litt nærmere på hva som innbefattes i ordet religion/livssyn. Det har vært vanskelig å definere religion, fordi grupperinger som naturlig hører inn, ikke faller inn under definisjons-kristeriene som benyttes. Om en sier at religion er en type tro på Gud, faller f.eks. Zen-buddhisme utenfor (som ikke regner med noen Gud). Noen sier at religion er tro på det overnaturlige, men da faller hinudismen utenfor. I følge den finnes bare en åndelig sfære innenfor den materielle. En mer generell definisjon er at det er et sett med overbevisninger som gir svar på hva livet dreier seg om, hvem vi er, og og hva mennesker helst bør bruke tiden sin på.

Legg merke til at selv om dette ikke er en tydelig organisert religion, inneholder den likevel en altovergripende fortelling, en redegjørelse for meningen med livet, i tillegg til en anbefaling for et livsmøter i tråd med denne oppfatningen.. Noen kaller det verdensanskuelse, andre et livssyn. Den inneholder et sett med trosantegelser om hvordan virkeligheten og menneskenaturen er. Det er en uutalt religion. Grovt sagt er alle mennesker informert av en tro på en eller annen oppfatning om virkeligheten og menneskenaturen. Alle lever og handler i med utgangspunkt i en eller annen narrativ identitet, enten den er reflekter og gjennomtenkt, eller ikke. Alle som hevder at vi bør gjøre dette eller hint, argumenterer ut fra et slik implisitt moralsk og religiøst standpunkt.

Bilde 2. Kristendom startet i det offentlige rom -andre ikke

Noen 'praktikere' hevder vi bør konsentrere oss om det som fungerer. Men vårt syn på hva som fungerer, er gjerne i tråd med hva vi mener menneskenaturen er til for. Enhver visjon av et lykkelig menneske som 'fungerer', er nødvendigvis informert av en type overbevisning om hva menneskelivet er til for. Selv de mest sekulære tar med seg inn i debatten dype overbevisninger om hva det vil si å være menneske.

En religiøs person, A, kan holde fast ved menneskers likeverd, selv om det er vanskelig å bevise denne overbevisningen vitenskapelig. Hans forslag til offentlig politikk, er når alt kommer til alt, basert på et religiøst standpunkt. Om da person B, hevder at menneket ikke er annet enn høyverdige dyr, og at mennesker med defekter er mindre verd enn disse, så er også det basert på et syn på virkeligheten (et livssyn). Sekulære begrunnelser for moralske standpunkter trenger altså ikke være mindre kontroversielle enn religiøse standpunkter. Slik sett kan man argumentere troverdig for at alle moralske standpunkt i det minste implisitt er religiøse. Ironisk nok er det å insistere på at at alle religiøs resonnering skal utelukkes fra det offentlige rom, i seg selv et kontroversielt sekteriskk standpunkt.

Om en person trer inn i det politiske rom, kan en ikke bare legge fra seg sin overbevisninger om hva han synes er de viktigste verdiene. Det finnes ingen objektiv, allmenn enighet om dette, men stadig flere, både religiøse og sekulære innrømmer at et ønske om å bannlyse religion fra offentlig debatt, i seg selv er religiøst.

Bilde 3. En kan ikke kle av seg overbevisninger

En grunn til at det likevel kan være én religion som er sann, selv om mange finnes, er at det er store motsridende forskjeller dem imellom. F.eks. skiller jødedom, islam og kristendom seg i synet på hvem Jesus Kristus er. Kristendommen hevder han er Guds Sønn, de andre to gjør ikke det. Mens det store flertall av religioner lærer hvordan mennesket kan leve for å frelse seg selv, lærer kristendom at Kristus har levd og sonet stedfortredende for alle, og slik kan frelse alle som tror på ham! Litt enkelt sagt: Det er mange religioner som forteller hvordan mennesket kan bli guddommelig, men bare en som forteller hvordan Gud ble menneske, levde et rett og sant liv for vår skyld og sonet vår skyld!

Logikken gjelder fortsatt: To motstridende påstander A og ikke-A, kan ikke samtidig være sanne, samtidig, på samme måte.

Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund